Produksjon

Selv om produksjonsmåtene kan variere fra sted til sted, har produksjonen det til felles at selve steinhuggingen er et genuint håndverk, og det tar flere år før man er utlært.

Håndverk

Ofte går yrket i arv fra far til sønn. Bearbeidingen er preget av mye manuelt arbeid. Hver skiferblokk, og hver enkelt skiferplate er unik. Det setter krav til de som bearbeider skiferen, og kunden på sin side får skiferheller som tilsvarende er helt spesielle.

Det at håndverkstradisjonene holdes i hevd, betyr ikke at man ikke følger med i tiden. I skiferbruddene så vel som i deler av produksjonen benyttes høyteknologiske maskiner og utstyr for øvrig, og det skjer hele tiden en utvikling i forhold til produkter, overflatebehandling, bruksområder osv.

Lagdeling i fjellet

Skifer er en lagdelt bergart, og felles for alle skiferbedriftene er at mesteparten av produktene er et resultat av en villet spalteprosess. Unntaket er tørrmur, og til en viss grad murblokk, der det er naturen selv som er ”skaperen”.

Utgangspunktet for skiferproduksjon er en lagdeling i fjellet slik at det kan tas ut blokker som lar seg spalte til emner med variabel tykkelse. Disse råplatene blir bearbeidet til mange ulike produkter videre ved hjelp av saging, hugging eller klipping.

Skiferbrudd

Produksjonen starter i skiferbruddet med fjerning av overmasser og fjell av dårlig kvalitet. For å ta ut råstoffet, skiferblokkene, bores det hull i fjellet. Disse fylles med et svakt sprengstoff, krutt el.l. Bruk av f.eks. dynamitt ødelegger skiferen. I de senere år er det også gjort forsøk med å sage ut skiferblokkene.

Før skiferblokkene blir kjørt til foredlingsanlegget blir de kvalitetskontrollert, og også ofte sortert etter størrelse. De minste blokkene er råstoff for bruddhelleproduksjon, mens de større er basis for produksjon av mer foredlede produkter som gulvflis, trappetrinn, belegningsheller o.s.v.

Videreforedling

Noe av bruddhelleproduksjonen skjer utendørs i sommerhalvåret, men hovedtyngden av produksjonen skjer i foredlingsanlegget hvor råstoffet først blir spaltet opp til plater; jo tynnere jo bedre fordi mange m2 pr. m3 gir god lønnsomhet. Platene blir enten videreforedlet av huggeren, eller de går til sageavdelingen for videre bearbeiding.

Hovedtyngden av produksjonen er standardprodukter, men enkelte produsenter har en ikke ubetydelig produksjon av ”skreddersøm” som trappetrinn, peis- og pipeheller, vindusbrett og avdeknings- og belegningsheller.

Bearbeiding

Bearbeidingen av skiferblokkene, spalting og hugging, er i svært stor grad manuelt arbeid. I Oppdal er det imidlertid utviklet en spaltemaskin som etter hvert vil kunne frigjøre steinhuggerne fra dette tunge og belastende arbeidet.

Selve huggeprosessen skjer manuelt, selv om det i de senere årene er kommet hjelpemidler som løftebord, trykkluftdrevne kilemaskiner og ripemaskiner. Steinhuggingen og faget er følgelig som før, og mange steinhuggere har fagbrev i yrket sitt.

Utnyttelsesgrad

En mindre del av skiferblokkene blir saget opp og videreforedlet, primært til gulvflis.
Utnyttelsesgraden av en skiferforekomst varierer. Det ideelle er å få ut store rektangulære blokker med mye kløv. Det er imidlertid mange faktorer som bidrar til å redusere utnyttelsen, så som sprekker, innslag av fremmede bergarter som kvarts, som ødelegger ”omgivelsene” rundt kvartsen, ujevn tykkelse, at steinen er krokete, er misfarget som et resultat av avrenning fra jord og annet på overflaten, eller at det oppstår skader forårsaket av sprengningen eller den maskinmessige håndteringen i bruddet. Utnyttelsesgraden måles vanligvis i % av brutto råstoffuttak, og varierer fra 40 %, som er særdeles bra, ned til 6-7 %. Dermed kan 60 til 93 % rett og slett bli skrot, uegnet til ethvert formål. Enkelte granittbrudd kan ha en enda høyere skrotprosent.  

Produksjon

De viktigste stedene for norsk skiferproduksjon i dag er Alta, Lierne, Snåsa, Oppdal og Otta. De fire første stedene produseres det skifer som omtales som kvartsittskifer. På Otta produseres det fyllittskifer, en leirskifer.