Historikk Liskifer (HVOR?)

Li-skiferens historie

Skiferbruddet i Dalbekken ligger i en svakt hellende sydvendt skråning i skogsterreng. Skiferforekomsten ligger tilnærmet flatt og fortsetter trolig både sydøstover og nordvestover fra bruddet under løsmasseoverdekning. Forekomsten er skilt fra en overliggende glimmerskifer med en skyveforkastning, og det antas at den godt utviklede skiferkløven er knyttet til en sone nær denne skyveforkastningen. I bruddområdet kan forekomsten deles inn i følgende soner fra glimmerskiferen og nedover: Laminert skifer med vekslende til dårlig kløv – Mørk grå skifer med god kløv – Lys grå skifer med brukbar kløv – Mørk laminert skifer med dårlig kløv. (NGU – Natursteindatabasen)

Den person som må kunne sies å ha oppdaget og gjort skiferen ved Dalbekken i Lierne kjent er Alf Inderdal. På begynnelsen av 1970-tallet arbeidet han ved et skiferbrudd i Gråsjøen i Kall i Sverige. Her fikk han ved en anledning besøk av sin far fra Sørli, som kunne fortelle at han hadde sett lignende stein også i Sørli under en skogtakstering i 1920-åra. Sommeren 1971-72 foretok Alf flere befaringer til dette området ved Dalbekken, hvor han foretok prøve-klyving av en del løsblokk og sendte prøvene inn til geologiske undersøkelser. Prøveresultatene var entydig positive. Etter hvert tok Alf kontakt med Direktoratet for Statens Skoger, som var grunneier i området, med søknad om opsjon for en prøvedrift. Da det hastet med å få dette i gang før vinteren, fikk han umiddelbart muntlig tillatelse inntil kontrakt var opprettet. Nord Trøndelag Fylkeskommunes Næringsfond ga et driftstilskudd på kr. 70 000,- og 20.okt. 1972 startet man opp den første prøvedrifta i Dalbekken under navnet ”Dalbekken Skifer Prøvedrift”.  Firmaet Paul Eide i Levanger hadde da sagt seg interessert i å kjøpe hele prøveproduksjonen med muligheter for en årlig levering av inntil 50 000 m2. Tanken var å transportere blokka fra Dalbekken ned til Jule hvor selve bearbeidinga skulle finne sted i et gammelt garasjebygg Kommunen hadde stilt til disposisjon. Det viste seg imidlertid at produksjonsforholdene i de tilbudte lokalene var ganske umulige. Dette, sammen med liten etterspørsel etter skifer vinterstid, gjorde at det tæret hardt på driftskapitalen. Lierne Kommune hadde under tiden overtatt opsjons- og bruddrettighetene. For å holde kontinuerlig drift, ble disse igjen overført til Alf Inderdal, og ny prøvedrift ble startet under navnet ”Inderdal Skifer” i 1973. Denne prøvedrifta ga et godt resultat og et mindre driftsoverskudd.

Den 4. sept. 1973 ble så et nytt selskap stiftet, denne gang under navnet ”A/S Lidal Skifer”. A/S Granitt i Oslo ble valgt som samarbeidspartner, og med 12 fast ansatte i produksjonen satte man i gang regulær drift. All produksjon skulle nå foregå ved bruddet i Dalbekken hvor en plasthall på 300 m2 ble oppsatt som produksjonslokale. A/S Granitt hadde påtatt seg å avhende hele produksjonen. Det skulle imidlertid vise seg at driftsforholdene etter hvert bød på problemer også denne gang, særlig vinterstid. All energiforsyning foregikk i starten ved hjelp av dieselaggregat fram til 1976 da kraftlinie ble bygget og man fikk elektrisk strøm. Men langt fra alle problemer var løst med dette. Man hadde nå foretatt store investeringer, kostnadene økte, samtidig med sviktende marked og det faktum at man traff et parti med dårlig fjell, førte til at hele arbeidsstokken ble permitert høsten 1976.

Sommeren 1977 startet man imidlertid ny drift, denne gang i mindre omfang. Samtidig bestemte man seg for å foreta en geologisk undersøkelse av forekomsten ved hjelp av bl.a. kjerneboring. Denne undersøkelsen ga imidlertid et for spinkelt grunnlag for å satse videre i det omfang man ønsket, og i perioden 1979 – 1983 var det liten eller ingen aktivitet i bruddet.


I løpet av 1982 begynte så ”Skandinavisk Skifer A/S” å vise interesse for en reorganisering av skiferdrifta både i Dalbekken og i Gråsjø i Sverige. Denne kontakten førte til at ny prøvedrift ble igangsatt høsten 1983. Denne viste til så lovende resultater at det førte til etablering av ny ordinær drift med oppstart i 1984. Denne gang var det tre av de tidligere ansatte, Alf Inderdal, Per Ottar Inderdal og Gøran Staf,  som stiftet eget selskap under navnet ”Lidal Skiferindustri A/S”.

Også denne gang skulle det vise seg at det var mangelen på egnede lokaler som ble det største problemet. Forholdene i bruddet m.h.t. blokk-kvalitet var gode. Man hadde forhandlet fram en avtale med Nederlandske ”De Weiss Vendam” som ønsket å kjøpe alt som ble produsert, men forholdene var de samme som før når det gjaldt egnede produksjonslokaler. Kommunen ble kontaktet med tanke på forbedringer, uten at man kom til noen løsning denne gangen heller. Alf Inderdal, som også denne gang var leder og drivkraft i bedriften, begynte etter hvert å få problemer med helsa og deltok bare delvis i drifta. Ny daglig leder ble ansatt høsten 1986, Otto Finvik, men med et alt for stort driftsunderskudd dette året, så man ingen annen utvei enn å begjære seg selv konkurs på slutten av året.

Allerede året etter, 1987, ble det stiftet et nytt selskap under navnet ”Listein A/S” med før nevnte Otto Finvik som daglig leder. Det nye selskapet ønsket i første omgang å legge et solid grunnlag for utnyttelse av skiferforekomsten. Kommunen var nå inne på tanken om bygging av et industriutleiebygg for formålet. Det ble i tillegg forhandlet med det tyske firmaet ”Karl Glaudo” om en samarbeidsavtale, men da disse trakk seg ut i 1988 gikk det hele i stå, og selskapet ble etter en tid avviklet uten at ordinær drift kom i gang. Man hadde da under tiden kommet fram til at inkl. nytt industribygg, måtte det til investeringer i størrelsesorden 10 mill for at forsvarlig drift kunne igangsettes.

Men tanken på utnyttelse av Dalbekk-forekomsten var ikke lagt død av den grunn. Det svenske ”Skifferbolaget” begynte etter hvert å vise interesse, da de begynte å slite med råstofftilgangen ved sitt anlegg i Rønnefors. De, sammen med Lierne Kommune, stiftet i 1990 selskapet ”Li-Skifer A/S” hvor Kommunen hadde 55% eierandel og Skifferbolaget 45%. Dermed ble det etablert ny drift i bruddet våren 1990. Foredlinga fortsatte utover vår, sommer og høst i den gamle plasthallen fra 1973 som sto der fortsatt. Da vinteren satte inn ble produksjonen flyttet inn i Sørli Tre sine lokaler på Jule industriområde. Nå ble det også for alvor satt fart i planene om et eget industribygg spesialbygget for formålet. Alt lå egentlig til rette helt til det hele strandet når det gjaldt finansiering. Alt for mange mislykkede forsøk med skiferdrift hadde nok gjort bankene skeptiske. Finansielle utfordringer samt et delvis sviktende marked førte til at drifta heller ikke denne gangen kunne videreføres, og i mai 1991 var det slutt også for denne gang, dog uten at selskapet ble avviklet.

I 1996 sa Lierne Kommunestyre ja til ny satsing på selskapet Li-Skifer og på ny drift i Dalbekken. Man ønsket å reorganisere selskapet, og et nytt styre ble etablert med John Ornes som styreleder og bl.a. Arne Petter Mediaas fra Snåsaskifer som styremedlem. Etter to års kamp hadde man også kommet til en avklaring med Statsskog angående bruddrettighetene. For Lierne Kommune betød denne reorganiseringen at man – i tillegg til aksjekjøp for 100 000,- også måtte ettergi et lån til Li-Skifer på 175 000,- Kommunen overtok Skifferbolagets aksjepost og ble eneeier av selskapet fram til ny generalforsamling.
Nye eiere og et nytt styre kom nå på plass, og drifta kunne dermed tas opp igjen sommeren 1996 etter 5 år med stillstans. De gamle lokalene til Sørli Tre sto nå tomme og Li-Skifer kunne nå flytte produksjonen inn der på permanent basis. Etter hvert kjøpte bedriften både denne og de andre bygningene på industriområdet som ble bygget om og tilpasset bedriftens behov.

Men også denne gang støtte man på uforutsette utfordringer. Manglende oppgjør, bl.a. for en større leveranse til Italia, medførte at arbeidsstokken måtte permitteres fra november 1997, men allerede sommeren 1998 var man i full drift igjen. Fra oppstarten 1996 ble alt av maskiner til uttak og transport av blokk innleid av ”Gjertsås maskin” med gravemaskin og lastebiler. Fra 2005 og utover hadde man imidlertid opparbeidet finansiell styrke til å investere i egne maskiner og utstyr. Noe av det første man så behov for var en borerigg. Siden oppstarten i 1996 hadde all boring foregått med håndholdt utstyr. Videre ble det investert i egne gravemaskiner, hjullastere og dumper. Også ved foredlingsanlegget har investeringer blitt gjort i div. skjæreutstyr, m.m. mens selve klyvinga fremdeles foregår etter gammelmetoden med hammer og kiler, dog ved hjelp av store og små lufthammere.

Li-Skifer produserer i dag et bredt spekter av skiferprodukter. Tørrmur blir sortert i forskjellige dimensjoner rett fra salva i bruddet, mens produksjonsblokk blir transportert ned til fabrikken for klyving og videreforedling til bruddheller, gulvflis, trinn, belegningsstein, takstein m.m. Bedriften ansetter i dag ca. 15 mann i faste stillinger både fra Norge, Sverige og Estland.